Da er forhåpentligvis godt 3 år med operasjoner over for meg, i alle fall angående min høyre arm som havnet i feil posisjon i veikanten på Tjelta 22 juni 2004 (Les mer om det nederst). Jeg kom hjem fra sykehuset i dag klokken 11:30 etter å ha til bringt denne uken inn og ut av SUS sine lokaler fra mandag morgen.

Det startet med innlevering av innkallelse papir på mandag morgen kl 08:30 etter å ha vært på reis en uke før den tid, der jeg fikk med meg både lystig lag 3 dager til ende, Rallarvegen og Birkebeinerrittet med punktering tett fulgt av et nytt lystig lag. Så var det venting, venting og så fikk jeg beskjed om å gå til blodprøvetaking. Ny kø for registrering, så venting, venting og venting. Til slutt fikk jeg tatt blodprøvene mine og så bar det opp til min soveavdeling. Her fikk jeg beskjed om å vente, vente, litt mer registrering, venting. Klokken 13:45 var det til røntgen fotografering av stålet i min albue, ny halvtime venting før jeg fikk tatt bildene. Etter dette fikk jeg beskjed om at jeg kunne bare reise heim om jeg ville for så å møte opp klokken 07:00 tirsdag for klargjøring til operasjon. Når jeg nesten var på toppen av Lyefjell ringte de og spurte hvor jeg var, dette pga at en av legene ville snakke med meg før operasjonen. Da han forsto at jeg ikke ville være inne igjen før han skulle egentlig slutte for dagen, var det ikke så viktig. Det eneste var at jeg burde da heller være på plass klokken 06:45 på tirsdag morgen, ikke noe problem sa jeg.

Fikk meg en god natt søvn hjemme i min egen seng og sto opp 05:45 for å nå avtalen 06:45. Var inne i god tid før avtalt tidspunkt, ventet til litt over kl 07:00 så kom han legen som ville ha en drøs med meg og sjekket meg litt opp helsemessig. Så fikk jeg beskjed om å vente, ventet til klokken 10:00 og forsto da etter hvert at det nok ikke ble noe operasjon den dagen. Rett etterpå kom en lege og sa at det dessverre ikke ble noe av operasjonen i dag, men at han som har normalt operert på meg ville snakke noen ord med meg før jeg reiste heim for natten. Det ville nok gå en time eller noe pga at han var opptatt med en annen operasjon. Ventet, ventet og ventet. Klokken 15:15 ankom han og hadde en drøs med meg, hans vanlige ord om at det kunne oppstå komplikasjoner osv...men om jeg fortsatt var interessert kunne de trolig ta meg om morgenen på onsdag. Jeg sa igjen jeg var klar over faren med en hver operasjon, men ønsket fortsatt operasjon i morgen.

Onsdag morgen 06:55 var jeg på plass igjen på sjukehuset, der sto det klar både seng og hvit underbukse i størrelse extraelefant som jeg fikk beskjed å skifte til. Låg så og ventet og ventet, klokken 07:55 kom endelig beskjed om at jeg skulle transporteres ned til operasjons salene. Her var det som vanlig stor sengekaos tidelig på morgenen. Var heldig og snek forbi 6 senger og rett inn på operasjonssal. Fikk en lett susende sprøyte og så etter en stund enda en godt susende sprøyte for så å få gass og bye bye!
Våknet opp igjen på oppvåkningsavdelingen før kl 11:00, lettere omtåket og ruset. Alt føltes til å være helt i sin skjønne orden! ;-)
Etter en liten time der og noen sprøyter i blodet er jeg etter hvert litt klarer i tankene, og de føler at jeg er klar for min soveavdeling. Blir så trillet opp i fin fart og uten noen krappe svinger slik at jeg unngikk spying denne gang også. Jeg får noen tabletter å tygge på mot smerter, selv om jeg sier jeg ikke har. Ligger så bare og slapper av og innimellom er jeg på nett og oppdaterer nettsiden. Etter noen timer vil de ha mer tabletter i meg, jeg nekter for jeg har ikke smerter. Nye timer går og natti natti nærmer seg, så er det inn med nye tabletter dog under litt protester men tar noen av de de vil ha i meg. Natten er så som så når man ligger bundet fast i plastikkrør som er stikket inn i operasjonssåret for å drenere ut innvendige blødninger, og for å ikke glemme min eneste romkamerat som tydeligvis slet med mye mer smerte en det jeg gjorde. Det er ikke kjekt å ligge å høre på en 50 år gammel mann som hulker og gråter seg gjennom deler av natten. Man forstår at man egentlig har det veldig bra selv der man ligger og ser i taket, og at smertene hans er det verste for deg også.

07:00 er jeg klar for ny dag og føler meg rask og fin, laptop på og nye oppdateringer på plass på nettet. Klokken 07:15 ankommer opererende lege og forklarer at operasjonen gikk veldig bra og at det nå kun var en knekt skrue og et spyd igjen inne i benet på armen, men at der kom nok de til å forbli. Begge var enige om at det var nå bare å krysse fingre og håpe at armen kan få noe mer utslag inn og ut i fremtiden. Klokken 09:30 kom den offisielle legevisitten og det ble da besluttet at dren og rør som stakk inn rundt omkring kunne fjernes og at sjukemelding skulle skrives ut. Litt venting og så klokken 11:00 var jeg klar og forlot SUS forhåpentligvis for siste gang angående min albueskade! Håpet etter denne siste operasjonen er jo at jeg skal klare å ta høyre arm mer en 90 grader inn og at den ikke skal mangle 20 grader på å bli strukket helt ut, men her må jeg nok ta tiden til hjelp for å bli bedre.

Takker alle som har vært i forfatning rundt meg angående dette albueuhellet som har både hjulpet og støttet meg i denne tiden. Fra det øyeblikket jeg ble "most" ned i asfalten og nå endelig har fjernet det som er mulig av stål!

Med vennlig hilsen
anMarton

Da er armen tilbake som den var i funksjon for 2,5 uke siden. Jeg ble innlagt på Universitetssjukehuset mandag 16 januar for ny operasjon etter at den ble avblåst sist jeg var inne i desember pga uenighet mellom legene. Mandagen gikk med til venting, røntgen, venting, blodprøver, venting, intervju av vaktlege på avdeling, venting, lunsj, venting, intervju av sykesøster, venting, venting, intervju av opererende lege og så fikk jeg permisjon til neste morgen.

Opererende lege skulle være han som bestilte sist operasjon av meg med fjerning av stål i nedre arm. Han ga beskjed med en gang at han ikke var enig med han som hadde sendt meg heim sist gang pga at han legen mente jeg burde fjerne enda mer i øvre arm og ikke bare i nedre arm, man blir jo selv litt usikker på da hvem som egentlig har rett løsning ja.

Tirsdag morgen møtte jeg opp med fastende mage siden 24:00 på mandag kveld. Måtte da bare komme meg i sykehusklær og komme meg opp i senga sa de, så skulle jeg nok snart ned. De andre fikk morgensmat mens jeg ventet, ventet, ventet, de andre fikk lunsj, jeg ventet. I 1 tida fikk jeg noen tabletter før operasjonen, de hadde ikke fått noen beskjed om jeg skulle ned til operasjon men regnet med det var snart, jeg ventet bare videre. 13:30 fikk de beskjed om at de måtte levere meg ned til operasjon avdelingen. Fikk på meg en sånn fin operasjonslue, som jeg sa til de "hvorfor skulle jeg se så mye glupere ut en de nei". Fikk da en sprøyte som gjorde "susen" og så etter en stund den endelige sprøyten som man bare ikke klarer å stå i mot.

Klokken 18:00 ca våknet jeg til liv igjen omtåket og svimmel en stund. Rør i nasen, hånd og inn i operasjonssåret gjør at man føler seg litt hemmet i rørelsene. Etter en stund bar det opp igjen til avdelingen min, fikk noen tabletter mot smerter selv om jeg ga beskjed jeg ikke trengte det. Det hjalp ingen ting for det sto på lappen at jeg skulle ha det nå, dermed basta. Hvilte ut og begynte å drikke litt vann og fikk noen skiver i ni tiden. Klokken 23:30 ble jeg vekket, tid for smertestillende sa de. Igjen ga jeg beskjed at jeg ikke trengte, men igjen det sto på lappen at jeg skulle ha, dermed basta.

Våknet brått til liv i 6 tiden onsdag morgen, da klarte jeg å skyve en pute ut av sengen som drog med seg dren røret fra såret. Litt blod rundt omkring men forhåpentligvis hadde den gjort sin misjon sa sykesøsteren. Klokken 07:30 kom opererende lege innom en tur og fortalte om operasjonen. De hadde fått fjernet det meste i nedre arm +at de hadde klart å fått meislet ut halvparten av øvre arms stål innhold. Armen var blitt veldig hard og fin igjen mente han. Om denne operasjonen ble vellykket ville de se på muligheten om å operere ut resten også, men da måtte de sprette meg opp fra fremsiden av armen senere en gang.

Klokken 08:00 kom de med smertestillende igjen, det sto på lappen! Denne gang ga jeg meg ikke jeg trengte ikke det, dermed basta! Klokken 09:00 kom "visitten" og klokken 10:00 var jeg fri og på vei heim.

På fredag ble "piercingen" fjernet fra armen og bevegelsen begynner å bli som for 2,5 uke siden. Føler at dette har gjort veldig bra og forventer at jeg vil klare etter en stund å røre mer på armen inn og ut. Skal i kontroll på sjukehuset i slutten av måneden, det blir nok ganske avgjørende hvor langt jeg da har kommet videre med armen om jeg får en ny operasjon!

Med vennlig hilsen
anMarton

For et godt år siden var jeg med i Bedriftsmesterskapet på landevei. Der var jeg jo så uheldig og havnet i veigrøften etter et krasj i 40 kmt, og skulle som de gjør på Tour de France reise meg opp inntil jeg til min forskrekkelse så min høyre hånd bak på min høyre aksel. Noe av det første jeg sa var ”der røk den Store Styrkeprøven”, men etter en liten rask revurdering inne i mitt hode fikk jeg nye tanker, ”der røk den armen”.

Har nå vært igjennom en lang opptreningsfase på både arm og kroppen ellers. Har til tider vært en tålmodighetsprøve, med en del forskjellige faser å gå igjennom. Fikk beskjed dagen etter uhellet at armen aldri ville bli helt i orden igjen. Det som er rart at det gikk nesten et år før jeg egentlig innså det selv og begynte å innfinne meg med tanken om at jeg aldri igjen kan barbere meg med høyre arm igjen, men men da har jeg jo tilføyet enda en risikosport som jeg utfører flere ganger i uken! ;-)

Pr i dag mangler jeg nesten 30 grader på at jeg kan strekke armen bent ut og bøy inn klarer jeg litt mer en 90 graders vinkel. Underarmen har jeg opparbeidet samme styrke i, men mangler en del enda på styrke i overarm, som jeg fortsatt har treningsprogram for å få opp enda mer styrke i den. I tillegg til dette så har jeg jo armen full av skruer, spiker, ståltråd og jernskinner, som de ikke noen gang vil fjerne fra min arm.

Men for all del, jeg er jo kjempefornøyd hvor god armen egentlig har blitt sett i forhold til det som hendte den tirsdag ettermiddagen i veikanten på Tjelta i slutten av juni 2004. Jeg var jo på sykkelen etter 2 måneder og har gradvis jobbet opp igjen førlighet og sykkelform, slik at jeg i år endelig kunne få fullført den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Turen ned gikk sammen med Tromsø CK sitt 16 timers lag, pga diverse småkrasj og tekniske problem ble turen ferdigstilt på 16 timer 36 minutter og 16 sekund. Fartsmessig var turen helt perfekt for min kropp og form, hadde ikke noen problem under hele turen med muskulatur og pust. Det som vel var litt å kjenne var nok stivhet i nakke og litt smerter under føttene, men ingenting som ikke var til å holde ut.

Generelt har jeg nok det siste året fått litt ømhet i nedre korsrygg. Dette er nok kommet av den litt skjeve sittestillingen jeg har fått etter uhellet.

Uken etterpå Styrkeprøven stillet jeg opp i Bedriftsmesterskapet på landevei, fikk fullført på resultatlisten. Det var mer en nok for meg noen dager etter Styrkeprøven og sett i forhold til litt spent fokusering fra min del, og ikke legge under en stol at jeg også ble påminnet om uhellet av mange andre også denne kvelden sammen med mange positive sykkelfjes. ;-)

Så her sitter jeg på ferie med familien og kan bare nikke fornøyd med meg selv om at ja, ”oppdraget er utført”.

mvh overivrig syklist!

anMarton

Hei sykkelvenner, lenge siden jeg har skrevet rapport nå, men jeg begynner å føler meg ganske pigg nå, så blant annet i et av disse pigge øyeblikkene klarte jeg å melde meg på Tromsø CK sin 16 timersgruppe til neste års Styrkeprøve.

Ellers har jeg nå vært igjennom 75 timer hos Fysioterapeuten min, en til dels vond periode, men det har hele tiden gått fremover mm for mm. Er nå oppi bøying av armen over 90 grader og ganske god strekk også.

Var på sjukehuset til kontroll i dag, legen virket godt fornøyd. Har vært noe snakk om å sprette opp igjen og fjerne ståltråd og noen skruer, men han her syntes ikke det var nødvendig. Tren videre og kom igjen om 4 måneder var hans resept.

Så da er det vel bare å fortsette med egentrening av armer og ben, samt Fysio timer på selve albuen.

Med vennlig hilsen

anMarton

På fredag var jeg på kontroll på sjukehuset, tok først røntgen bilde, så møte med den ene doktoren som opererte meg. Ble litt paff da han begynte med å si blant annet: "Dette hadde vi ikke trodd skulle gå bra" og "dette var mot alle odds", osv.
Han var meget fornøyd at dette rett å slett såg ut til å gå bra, og at det hadde begynt å gro sammen inni armen. Var også overrasket over hvor god vridning jeg hadde opparbeidet i håndleddet, men følte at det mangler fortsatt en del på selve albueleddet, opp og ned i radius. Han mente jeg burde legges i narkose og tvangsskrues mer på plass, men etter konsultasjon med en eldre lege, så ble løsningen at jeg selv trener opp rørelse sammen med Fysioen min fremover.
Ellers kunne jeg bare gjøre det jeg ville, bare at jeg tålte det selv. Eneste jeg måtte passe på var at jeg ikke falt og slo albuen det neste halvåret.

Jeg har jo trent noen ganger nå, så da det skulle være bedriftstempo i kveld, klarte jeg ikke dy meg og stillet opp i den. Det er på Sviland, 1 mil opp Søredalen og så ned igjen. Opp var et H.... slit, følte det var storm som kom i mote oss hele veien opp. Trengte nesten en halv time opp, men ned gikk det på godt 10 minutter. Var oppi over 75 kmt på visse punkt nedover, det var kjempegildt, men jeg trenger noe mer intervall trening i bakker før jeg er på plass igjen, men for all del det er bare 2 måneder siden jeg låg på Tjelta med fingrene på ryggen rett bak aksla mi. Kan ikke si at jeg trodde i det øyeblikket at jeg skulle være så fort tilbake på sykkelritt igjen.

Så totalt sett når alt gikk så galt som det gikk, så har jeg i ettertid vært veldig heldig med det meste! Må bare passe på meg selv så jeg ikke får tilbakeskritt, men fremskritt sammen med han halv daffe Fysioen min som jeg "nesten" klarte å slå i dag på rittet!

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Da har jeg snart jobbet i 2 uker, er 50% sykemeldt og 50% på jobb, som noen vittige tunger med en gang sier, " da er jo du allerede i full jobb igjen". Har igjen vært på kontroll på sjukehuset, pr øyeblikk kjører jeg bare videre med egentrening og Fysioterapeut. Skal til ny kontroll i slutten av neste uke, det vil gi svar på en del om groing av ben går greit og om fremdriften av bevegelsen er god nok.

Ellers har jeg måttet skifte Fysioterapeut pga ferieavvikling. Litt rart med han jeg endte opp med denne gang, han var en av de som prøvet å sykle fra meg i front av siste rittet mitt, slik at jeg måtte trø som en galen for å ta de igjen, som igjen endte med knall og fall. Så når jeg da trengte ny Fysioterapeut sto han frem og da tilbudte sine tjenester, men her må det sies at dette har vært et bra skifte, har hatt en rivende utvikling på rørelsen av armen. Kan nå til og med klø meg i hodet med 5 fingre om gangen. Det går så bra, at jeg til og med har invitert han til å bli medlem i Bryne Cykleklubb.

Etter min første tur med Green Monster, har det vært lite med sykling på meg, men da jeg denne uken fikk igjen Monocen etter reparasjon klarte jeg ikke å holde meg lenger. Var ute og trillet noen mil i går kveld, blir nok en ny tur i kveld ja. Sykler med bare en arm i motebakkene for å ikke belaste overarm, dette igjen hjelper veldig på treningen av skikkelige rundtråkk, så ikke så gale at det ikke er godt  for noe!  :-)

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Da har det gått noen dager siden sist rapport, jeg har vært en del runder hos Fysioterapeut og en gang til kontroll hos Lege på sjukehuset. Der fikk jeg beskjed om at det uansitt ble en ny operasjon om 3 måneder, da vil de fjerne alt av stål i den nedre arm, men at alt i øvre arm ville bestå. Dette er jo på forutsetningen at de benbiter som ligger der begynner å gro i sammen snart, men dette går det en del uker før de klarer se noe på røntgen.

Selve armen går det sakte og sent fremover med, klarer nå å klø meg i hode med en finger, langefingeren. Neste mål er med to fingre! Skal til ny kontroll på sjukehuset neste uke, da forventer de en viss fremgang, ellers vil de legge meg inn i skinne sier de. Håper at de er fornøyd med fremgangen slik at jeg unngår den løsningen.

I vinter klarte jeg å knekke min sorte Hard Rocx ramme, pga sen båt fra Østen har det drøyet med leveranse av ny ramme på Garantien, men til slutt kom den. Denne rammen var ikke sort, men GRØNN. Sykkelen er allerede blitt døpt "Green Monster". Fikk den satt sammen dagen før jeg havnet i veikanten, så det har drøyet med prøveturen. Men endelig i samråd med Fysioterapeut satte jeg meg på sykkelen for første gang på 5 uker. Det ble en grei liten tur på 1,5 mil, litt skjelven og vinglete da jeg ikke får vektbelaste høyre armen enda, men kan da svinge litt med den og bremse, etter noen km kom alt seg veldig mer på plass og det ble en grei liten tur på hjul igjen! :-)

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Da den første Piercingen min ble litt i det største laget etter et par uker gikk jeg over til mindre størrelse, men kompenserte det med større antall. Etter en god uke med denne kreasjonen, vil jeg igjen påkreve at jeg har rekord, Jærens lengste piercing på rekke og rad! Min andre Piercing rekord på 3 uker!

Ellers så har jeg fått tillatelse til å sette meg på Spinning sykkel, om jeg lovte å ikke holde i styret med høyre arm. Den første økten ble tatt i dag, tok det ikke alt for hardt, får bygge meg sakte og sikkert opp igjen.

Opptreningen hos Fysioterapeut går sakte fremover 18 grader ned og 81 grader opp, samt at jeg klarer mer og mer vri håndleddet begge veier, med det vil ta tid tydeligvis!

Med vennlig hilsen

Marton

Da 3 uker og 1 dag så ble jeg utskrevet av sjukehuset etter min hvil i veikanten på Tjelta. Mandag morgen 5 dager etter de hadde lappet mine ben i sammen ble gipsen fjernet og jeg ble sendt rett til Fysioterapeut for opptrening. Der ble armen satt fast i en maskin som åpnet og lukket armen min så mye jeg klarte. En albu går ca ned i 0 grader og oppover 170 grader, jeg klarte første dagen ned i 20 og opp i 60. Denne maskinen har da stått på i ca 30 minutt 2 ganger daglig, er nå på onsdag nede i 18 grader og opp i 75 grader, så det går fremover. Har også begynt sånn smått å klare vri albuen lett til høyre og venstre. Skal nå inn på sjukehuset 2 ganger daglig til og med mandag, da får jeg begynne hos en Fysioterapeut på Bryne.

Ellers som dere kan se på bildene er det litt av et lappverk denne albuen, noen benbiter (mangler en del), 15 skruer, 3 spikrer, 1 ståltråd, 2 stålskinner og 22 stålstifter i inngangsarr for operasjonen (er visst in nå å stifte, i stedet for å sy). Det er godt å vite at de er kreative, om noe skulle hende i fremtiden! Men får jeg problem med albuen senere en gang, så er det vel mer en mekaniker jeg må snakke med, en en lege :-). Det blir også spennende å sjå hva som skjer neste gang jeg skal gjennom sikkerhetskontroll på flyplassen.

Ellers er jeg med godt mot, det er fremskritt hele tiden, om ikke så store så går det da fremover!

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Da er jeg igjen heima på perm, ble operert som planlagt på onsdag. Ble lagt i søvn klokken 08:00 og våknet igjen 13:00, da hadde jeg vært 4 timer på operasjonsbordet. Legen var veldig fornøyd med resultatet, og senere tatt røntgen bekreftet det. Som en av overlegene sa så kunne de bruke for- og etterbildene som en reklameplakat for ortopediskavdeling, hvor gale utgangspunktet var og hvordan det kunne lappes i sammen.

Nå har jeg min første time hos fysioterapeut på mandag, da skal gipsen midlertidig av og jeg skal visst forsiktig begynne å bevege albuen, forhåpentligvis!

Ellers var det kjempegreit å få en natt heima igjen, siste natten på sjukehuset var jeg på 5 mannsrom. Nattevakten kom bort til meg å tilbydde meg ørepropper, og det var ikke uten grunn, for maken til snorking av 2 på rommet har jeg aldri hørt før, stakkars koner som må leve med det hele tiden. Fysisk så er nok disse siste dagene vært de tøffeste, det var til store smerter jeg våknet på onsdag, fikk ny sprøyte hver 5 minutt til å begynne med, nå har det roet seg slik at bare tabletter er nødvendige. Ellers så gleder jeg meg over noen dager heima og at jeg allerede på mandag skal få begynne å trene meg opp igjen!

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Hei igjen, da har jeg vært til kontroll på sjukehuset og fått "endelig tid" til operasjon, og som tideligere skrevet så må man ta en del info på sjukehuset med en "klype salt", men denne gang gikk det motsatt vei sett i forhold til hva jeg mente.  De har nå satt meg opp for operasjon allerede på onsdag i stedet for torsdag som tideligere informert.

Så da er jeg jo veldig fornøyd, sårene rundt omkring begynner å forsvinne og piercingen har satt seg også skikkelig på plass. Ellers så er det en anelse bedre med ribbeinene, men ryggproblemer begynner å komme pga lite fysiske utskeielser og utstrekninger, men nå nærmer det seg forhåpentligvis snart et mer normalt liv i løpet av en god uke. En fordel er at jeg har i allefall god tid å få med meg det meste på fjernsynet vedrørende Tour De France. :-)

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Da er det gått nesten en og halv uke siden jeg fikk min hvile i veikanten på Tjelta. Har nesten bodd heima en uke nå, men har nesten vært inne hver dag og skiftet på bandasjer. I løpet av denne tiden som jeg har fartet rundt etter ulykken, tror jeg at jeg kan utnevne meg som den med den største piercingen på Jæren, som en sa til meg, "pinadø godt du ikke fekk den i øyra".

Ellers sitter kommentarene løst hos folk, slik som om "trehjulsykkelen er på plass i garasjen?" Eller den når jeg sier til folk at albuen trolig aldri blir 100% igjen, da de raskt kompletterer og sier at "det var godt, da kommer den på linje med resterende på deg!"   Kamerater???

Når det gjelder det kroppslige, så er det vel for øyeblikket værst med ribbeinsbruddene, de holdt meg våken lenge i natt. Ellers så tok de stingene på albuen i dag og de mener det går etter planen, har også fått beskjed om operasjon på torsdag om en uke, ikke noe endelig tid, så jeg tar det med en klype salt. Ellers går det ganske greit, noe av det verste er vel at familiferien til Danmark må nok avlyses, får nok ta en tur til høsten med de i steden.

Med vennlig hilsen

Marton Digernes

Har gått halvsjuk pga vond hals og forkjølelse de siste 3 ukene så jeg ønsket å få testet kropp og sykkel en siste gang før Styrkeprøven til helgen. Så jeg valgte å stille til start i Bedriftsmesterskapet på landevei med fellesstart fra Håland Skule tirsdag 22 juni kl 1830. Rittet startet med 35 syklister til start, en rundløype på 8 km x 4 ganger. Første runden var med Master og så slapp vi løs opp mot Hålandsmarka. Passerte 180 i puls så jeg fant ut at hovedfeltet fikk jeg slippe. På toppen var vi en 8-9 syklister som var bak hovedfeltets ca 15 stk. Jeg la meg i front og trakk alle ned til Vigdelveien og vi nærmet oss hovedfeltet fort. Her ble rullen satt i gang og vi nærmet oss mer de der fremme, men så stoppet rullen opp og vi tapte terreng med en gang. Kikket bak om det kom noen, men nei ingenting skjedde, kikket bak en gang til og bestemte meg for å gjenopprette rullen med oss i front. Klemte til og la meg over til høyre, for da å oppdage at jeg var 14mm for langt fremme og traff bakhjulet på utsiden til forankjørende syklist, vi holdt på hverandre en stund og folk begynte å skrike høyt om at dette kom til å gå til h…

Så skjer alt enormt fort, tror jeg faller over styret i asfalten i 40 kmt og det smeller, skrikes og skrapes bortover asfalten. Er kjempeglad jeg hadde hjelm for den tok mye av støtene mot asfalten. Blir nok også påkjørt av en av de bakenforsyklende syklistene. Ender til slutt i veikanten og tenker dette gikk da bra, litt skraper her og der men finner ut at jeg kan reise meg opp å fortsette, slik som alle rundt meg også gjorde, men så oppdager jeg noe bak min høyre aksel. Til min forskrekkelse ser jeg at det er min høyre hånd og arm, tar i ren refleksbevegelse og legger den ned langs siden på meg der jeg ligger allerede i stabilt sideleie etter velten.

Skriker til de andre som er rundt meg om å hjelpe til med å få tak på Ambulanse, tror det var 4 stk som var igjen med meg. De fikk stoppet neste bil som ringte amk-sentralen. Etter en lengre diskusjon med kvinnemennesket på sentralen, så sendte hun til slutt ut en ambulance. Hun mente det var greit nok at vi kunne sette meg i en bil og kjøre til Legevakten.

Da begynte tiden å gå sent, vi var alle rådville hva vi skulle gjøre med meg, jeg begynte å fryse noe veldig og nabokonen til ulykken kom da springende med et teppe til meg. Noen ville flytte meg fra veien, men jeg nektet å røre på meg. Begynte å bli et veldig indre trykk og smerte i albuen, men fortsatt ingen ambulanse. Enda et teppe ble fremskaffet av nabokonen da jeg begynte å riste av frysninger. Hovedfeltet passerer noe ville og forskrekket i øynene. Blir også meddelt at det ligger beinsplinter bak ryggen min som har falt ut av albuen. Ga beskjed at slik info savnet jeg ikke i det hele tatt.

Ambulanse ankommer og sjåføren tar med en gang ledelsen. Han ringer med en gang vakthavende lege for å få ordinert Morfin, fikk tillatelse til å bruke 2 sprøyter om nødvendig. Første ble satt, og etter en stund spurte han meg om det var greit, ga da beskjed om ingen forandring, ny sprøyte ble satt. Hovedfeltet passerer igjen, litt mindre, men like forundret i øynene. Etter en stund ble midlertidig støtte rundt arm satt på, og de andre ble beordret til å løfte lille meg på 92kg og 190cm, opp slik at han kunne få satt sengen under meg fra den ene siden. Ikke fritt for at jeg var litt urolig i noen sekunder der.

På sjukehuset ble jeg vasket i sår, fikk klippet av meg klærna, tatt prøver av, og tatt røntgenbilde av. Så ble det bestemt at disse bildene ikke var nok, så det bar inn i ct-maskinen. 10 minutt etter dette bar det rett til operasjon.

Våknet opp av den klokken 2400, fikk ikke noe svar fra de når jeg spurte om alt var ok, måtte snakke med overlegen i morgen om det.

Onsdag morgen får jeg beskjed om at det er den verst knuste albuen overlegen har sett i sitt liv, og han var ikke under 60 år gammel. Får da beskjed om at de ikke hadde gjort noe annet en bolte fast mine armdeler med bøyle og sydd igjen det åpne såret, og at de ville prøve å samle ben biter og albu ved en ny operasjon om 2 uker.

Nå er det lørdag og jeg er hjemme på helgepermisjon. Det går ganske greit, bruker sterke tabletter om natten og går på antibiotikakur. Legen mener at om et par måneder kan jeg begynne å belaste albuen litt, men at jeg aldri blir helt hundre igjen. Men men det kunne gått mye verre.

Oppsummert er at jeg har skrubbsår på legg, kne, lår, aksel, knekt 2-3 ribbein og knust albuen, alt på høyre side.

Har snakket med Pitter fra Aalgaard, han falt også, og fikk en liten hjernerystelse og en del sår rundt omkring, må kjøpe seg nye hjelm men det var visst på tide også mener mange på Aalgaard, for den var ikke pen.

Ellers vil jeg takke for all hjelp på skadested, oppmerksomhet, fra besøk, gaver, telefoner, mailer og tekstmeldinger. Det varmer godt når man ligger der og føler seg litt slått ut.

Tusen takk!

Marton Digernes